Når rævballa blir flate og knæra faller av ♫♫♫

En uke etter retur fra Malawi, er egentlig det eneste jeg husker fra bilturen mellom Cape Maclear og hovedstaden Liwonde at om ikke den turen snart tok slutt, kom antagelig knærne mine aldri til å bli ustrekte igjen.

Neida, jeg husker også svære lagringssiloer for mais, som får den lille kornfisen på Børsa til å se ut som en pepperbøsse, vakre landskap og lystig lag, tross inneklemtheten i mini-caravellen vår.

Vel fremme i Lilongwe treffer vi rushtrafikken, og mens oss heldige kun irriterer oss over saktegangen i det, er det noen i bilen som sliter med  internt organinnhold som ytrer ønske om å bli eksternt. Lokal øl ala fermentert maismelk skal ikke kimses av. Vi tura forbi Nico General Centre hvor vi drømte om å få oss Nico Life Insurance før vi ankom vår destinasjon de neste to døgnene; Korean Garden Lodge. nei vent. Norway Lodge var det vel. Fordi i respesjonen hang et lite banner med Fredrikstads kommunevåpen. Javel, jaha, tenkte jeg oppgitt (har en greie der jeg hater å møte nordmenn når jeg reiser, for jeg tror jeg er så innmari kul og den eneste norske til å ha dratt det stedet jeg er serru). Det viste seg iallefall at Høgskolen i Østfold også har en greie der lærerstudenter kan ha litt praksis i Malawi, så i den anledning var Norway Lodgen full av nordmenn. Vi krangla oss iallefall til å få 3 executive rom istedenfor de vi egentlig hadde booka på nett (nettbooking i Malawi er like dødfødt som å sende brevdue for å booke hotellrom i Norge) og gikk i restauranten for å få oss litt mat. Utover kvelden gikk flere og flere ned for telling, og oppholdet vårt her i Lilongwe skulle vise seg å bli de dagene hvor alle som skulle bli dårlig denne turen egentlig ble det. Greit med alt som er gjort væ.

 

Vi andre drukna den ukjente bakteriefloraen i litt mer alkoholer og la store planer for neste dag (gå på markedet og bade i bassenget). Da dag 2 i Lilongwe kom, lå fremdeles rundt 30% av gruppa å kura, så deler av oss utførte våre grande planer. Markedet i Lilongwe bar preg av tisselukt og en langt mer aggresiv form for salg enn tidligere erfart. (likevel ingenting mot klypende kinesere på Silkemarkedet i Beijing). Som de erkeekte vestlige turistene vi var lokaliserte vi solbriller og badeshorts og gjorde besøket på markedet til en heller kort affære. Vel hjemme på lodgen var det “dagsfylla” Paradise Hotel-style i bassenget (dvs en øl eller to, der undertegnede nesten drukna da hun skulle imponere alle vennene sine med å klare å drikke øl mens hun svømte. Noe hun altså da ikke klarte. Hverken å imponere eller å drikke. Svømminga gikk med et nødskrik.) Denne kvelden skulle en eller annen viktig lærer fra HiØ ha 70årslag (?) på hotellet og etterhvert ble også vi invitert med i det lystige laget. Våre eksepsjonelt mykgjørende sirkeldans fikk alle ut på dansegulvet, samtidig som det ble litt dårlig stemning. Kvelden endte iallefall i at vår nyervervede vaktmester i banandrakt fisket ubudenheter opp fra bassenget og bød 70-årslaget på det som måtte være relevant.

Etter to netter i Lilongwe var det duket for å stappe seg inn i tralla igjen, og klapp på skulderen til oss for å antagelig ha norsk rekord i å oppleve minst mulig av byen mens vi var der. Sånn må det bli innimellom. På vei til Zomba stoppet vi for å spise på en forlatt lodge som en malawisk plateartist eide, og deler av veien mellom Lilongwe og Zomba gikk faktisk PÅ grensa mellom Malawi og Mozambik (korrekt norsk grammatikk der). Ingen tollkontroll der, så hett tips folkens; neste gang dere skal til Mozambik via Malawi er det ikke nødvendig med visum – det er bare å spasere over.

Vel fremme i Zomba husker jeg egentlig ikke hva vi var, men tipper vi var slitne og hadde flate romper og stive knær. Vi hadde en enorm diskusjon over hvem som skulle dele rom (stirret passivt på hverandre uten andre preferanser enn at party pants og baren måtte ha rommet inn til stua og gutta boys fikk gaskammeret; rommet lengst unna alle andre.) Ellers gikk lørdagskvelden med til å dra ned til Domino’s, vår lokale restaurant hvor vi venter to timer på mat (dvs jeg fikk æren av å vente tre) men likevel brukte tiden godt og intok drikkevarer. Synes å huske at dette var kvelden jeg var litt småamper da ingen ville bli med meg ut å sjekke bylivet i Zomba klokka ett på natta, så jeg svarte med å kaste eurax på Hanne.

Første søndag i advent Zomba ble den hittil roligste dagen hvor vi prøvde å finne oss litt til rette i vårt nye hjem. Vi fikk informasjon om skolene vi skulle jobbe på og etter litt omrokkeringer fikk vi go på at jeg, Pathfinder, Snackgyver, The Malawian og TombRuna skulle jobbe ved Masongola secondary school, mens de andre skjønne løkene skulle jobbe ved Mulunguzi secondary school. Det ble tidlig kveld den søndagen og tidlig mandag morgen var det konfirmasjonsstemning der vi satt i lange skjørt og dresser sammenstua i tralla på vei til første skoledag.

 

to be continued….

 

gla gutter prøvde å få tak i oss da vi kjørte gjennom denne pytten på vei hjem fra Cape Maclear

gla gutter prøvde å få tak i oss da vi kjørte gjennom denne pytten på vei hjem fra Cape Maclear


Lusehundene våre

Lusehundene våre; her representert ved LilleGoll og Lillelos


utsikt fra restauranten i Korea / Norway Garden Logde. Åsted for min nær-drukningssopplevelse kan skimtes

utsikt fra restauranten i Korea / Norway Garden Logde. Åsted for min nær-drukningssopplevelse kan skimtes


dette var egentlig bare barnemat i forhold til menneskemengdene en ofte så stuet opp på mer eller mindre ustabile transportvarer

dette var egentlig bare barnemat i forhold til menneskemengdene en ofte så stuet opp på mer eller mindre ustabile transportvarer


Mozambik - alt øyet kan se fra gulstripa på veien

Mozambik – alt øyet kan se fra gulstripa på veien


tollkontrollen i Mozambik

tollkontrollen i Mozambik


her kan vi tydelig se en skvett øl tyte ut etter mine imponeringsforsøk gikk dunken

her kan vi tydelig se en skvett øl tyte ut etter mine imponeringsforsøk gikk dunken

 

Evolusjonens høysete, myggnett-trøbbel og komfortsoneekspansjon 

Etter tidligere nevnte natt i BBC var vi opp før fuggeln feis for å dra på safari til lands denne gang. Det var en trøtt gjeng som kom subbende bort til bungalowen (eller ikke en bungalow, ett eller annet) for å få litt kaffe innabords. Safaribilen var en svær Land Rover av noe slag med tre rader med plass til fire på hver i tillegg til et VIP-sete foran for scout (meg). For å komme inn i nasjonalparken måtte vi betale en avgift og skrive under på at en er der på eget ansvar og at man plikter å følge reglene avsatt for parken. Utrolig fint at de prioriterer dette såpass synes jeg. Ved inngangen til parken fikk vi se de første bavianene, som slengte seg rundt fra tre til tre, mens de målte opp om de skulle komme nærmere oss for å knabbe noe. 
Inne i parken var det dyreliv av en annen verden. Iallefall den verden jeg er vant til. Alle slags arter av antilope, waterbucks, buffalo, vortesvin, aper, og 100talls elefanter. Sykt superkol. Ikke like superkol som seansen på elva dagen før men absolutt innafor. 
Etter endt safari sto pakking for tur før vi klistra de klamme rævene våre sammen og inn i bilen igjen. Lake Malawi og Cape Maclear stod for tur. Vi kjørte gjennom ei sliten støvete gate, som visstnok var hovedgata i byen og stoppa opp foran et sitent bygg. VI tenkte at “detta blir ikke som luksusteltet i Liwonde, men det blir bra å iallefall ha to netter på et sted”. Så feil kan en ta. Så fort vi var kommer innenfor dørene åpenbaret Lake Malawi og stranda seg for oss. Og der vi skulle bo! Prinsesseseng OG DUSJ MED ET TRE I. Jeg døde litt og bælja og styrte fælt over det faktum at dusjhodet faktisk stod i treet til varierende grad av entusiasme fra mine geolog-samboere. VI bestilte middag i baren til Mgoza Lodge, og ble underhold av et lokalt gutteband som danset, sang og spilte på selvlagde instrumenter! Sykt flinke. 
Baren var en kjærkommen venn og allerede under første kveld ble drinken Whisky Malawi til, da undertegnede i mangel på sourmix bytta ut dette med Fanta Pineapple for å mikse med Southern Comforten. Overraskende digg. Etter å ha funnet senga jeg delte sammen med min medprinsesse Emilie sov jeg godt et par timer før jeg våkna til et brak jeg trodde var et jordskjelv. Tropisk storm er noe ut av enn annen dimensjon, og det tordnet så hele lodgen vår rista. Etter å ha forskrekka over lynet og bråket noen sekunder fikk jeg også øye på det andre jordskjelvet i rommet. Nico hadde klart å surre seg inn i sin egen myggnetting og lå i senga og kava fælt for å komme seg ut. Underholdt som jeg var, ble jeg stille liggende å glo såpass lenge at jeg hadde fått med meg iallefall 7 forsøk på å henge myggnettingen opp igjen. Imens denne seansen utspilte seg fortsatte tordenværet ute, og det lyna så ofte at det nesten var mer lyst enn mørkt. Virkelig aldri vært borti lignende og jeg ble liggende våken lenge og høre på at himmelen åpne seg. 
Morgenen etter lo vi godt av natta i forveien da det viste seg at både jeg og Emilie hadde ligget lenge og kika på myggnetttrøbbelet uten å tilby hjelp. Bra stil. Dagen gikk med til å rusle litt rundt i Cape Maclear, se på alle salgsbodene og menneskene, og å vandre på stranda. Vi gikk til og med forbi en Mac Donald`s. Dvs noen hadde malt noe som ligna på Maccern-logoen antagelig i håp om at noen dumme turister skulle bli frista til å kjøpe fries der. Litt senere på dagen ble vi enige om å dra ut på en aldri så liten booze cruise. Det var mere cruise enn booze da vi forhandlet oss til billigere pris mot inget alkohol med på båten. Vi fikk også med oss Hussein og en legestudent fra Nederland, som var på soloreise rundt i Malawi noen uker fordi han hadde fri fra praksisoppholdet sitt på et sykehus i Tanzania. Vi døpte han Med Stud og han ble fullverdig medlem i gjengen og en kjærkommen ressurs i forhold til alle våre spørsmål om bilharzia (parasitt fra snegler som tydeligvis finnes i Lake Malawi og bosetter seg i nyra di om den får lov) og fluer som legger egg i klær så du får larvene i kroppen og andre fæle ting skjer. På båtturen ble vi kjørt ut til ei øy, relativt nært selve Cape Maclear hvor ca halvparten snorkla og resten rusla rundt på land og stirra i vannet. For i vannet var det mye å stirre på! Den sykeste ansamlinga av fisk jeg noen gang har sett. Så egentlig bare ut som et akvarium. Fisker i alle slags farger svømte tett i tett i det latterlig klare vannet. Det var virkelig bare helt utrolig. Lake Malawi er jo enormt kjent og ettertrakta blant biologier da dette er den innsjøen i verden med størst diversitet av fisk, og evolusjonen kan rett og slett sees her! Man vet jo at evolusjon og utviklinga av nye arter går over millioner av år mens i malawisjøen kan dette skje på noen hundre år, slik at man rett og slett kan se evolusjonen med det blotte øyet. Helt villt! Til og med geologene ble imponert her. Kanskje mest siden Lake Malawi også er en del av Rift Valley – altså den store kontinentriften som bare blir større og større fordi Afrikas horn er på vei til å skille lag fra resten av Afrika. 
Etter å ha beundret fiskene bar det ut i båten igjen for litt foring av fiskeørnene. Dette var jeg i utgangspunktet ganske skeptisk til da jeg ikke synes noe særlig om foring av ville dyr for at hjernedøde turister (les: meg) skal få bilder av det som da ikke engang kan klassifiseres som ville dyr lengre. Det var helt okei, og ørnene var ikke like tamme og lydhøre som først fryktet. Vi fikk en helt nydelig solnedgang på vei inn til Cape Maclear igjen og det var mørkt innen vi satte beina på sandstranda igjen. Vi ble alle sittende en stund ute, og da Med Stud kom med forslaget om å dra ut på en lokal nattklubb var nesten alle med. En av de som jobba på lodgen tilbød seg å følge oss bort dit, og da vi etter 15 minutters gange gjennom trange bekmørke gater fulle av lokale som pekte og ropte på oss kjente jeg at godeste Gjerde egentlig var ganske bra utafor komfortsonen sin. Heldigvis var vi til slutt fremme og nattklubben var mer ei scene, med en åpen plass rundt dekt av sand, med flere mindre barer i murbygninger rundt der igjen. Her var det ikke en azongo i sikte bortsett fra oss og de lokale kika fælt da dette antagelig oftest var turistfri sone. Vi laga i hvert fall vår egen kleine lille dansesirkel og starta festen. Flere lokale ble med etter hvert og det som hadde starta som en klein hvit høneflokk utafor gjerdet sitt endte opp i en kjempekveld jeg sent vil glemme, hvor alle kosa seg og vi ble kjent med mennesker vi aldri ville møtt ellers. For et folk i dette landet! Vi subba vel hjem sånn i totida og kvelden endte for noen med et aldri så lite nakenbad i bassenget. Vannet var brunt dagen etter. hehehhe. neida. men joda det var brunt. 
Dagen etter var det igjen duket for å pakke snippveska og komme seg videre og vemodig tok jeg farvel med badet vårt med treet i dusjen. Svette ræver inn i tralla og og hovedstaden i Malawi; Lilongwe neste! Lite visste vi om hva som ville møte oss der, men Fredrikstad, spy, bind og urin er noen av stikkordene. Neida det ble litt ekkelt. Men litt sant. Greia er at ekkelt har blitt et relativt begrep med denne gjengen og vi deler alle alt, være seg mengden og plasseringen av svettedammene våre eller fargen og konsistensen på våre ekskrementer. Det er alt helt naturlig og vi er da tross alt realfagsfolk. 
to be continued…

   
    
    
 

Zirkus Azonga

Nå har jeg og de resterende ni reisekameratene mine vært her i Malawi i godt over en uke. Og herre min juletrefot for ei uke det har vært. Vi er nå innlosjert i et eget hus (palass) som er inngjerdet og har egne vakter, her i Zomba hvor vi skal ha vår lærerpraksis.

Den første uka derimot har vi reist rundt i midtre deler av Malawi i en liten caravelle, til glede for alle lokale. En mini-caravelle fullstappa av ti hvite mennesker og deres bagasje er nemlig ikke en vanlig greie, så dermed var Zirkus Azonga født. Azonga er ordet for hvite mennesker på det lokale språket, chichewa, og sirkusdelen av vårt selvvalgte kallenavn bidrar samtlige med på. Vi tømmer enhver minibank vi kommer til (16 kr gir deg 1000 gærninger (kwacha) og maks sum per uttak er 40.0000 – you do the math) samtidig som vi oier og hoier uten like til alt vi ser, fra overvann og erosjonsformer, høner på hodet til folk, mangoutsalg midt i veien, til Carlsberg-trailere og mindre langsiktige forbikjøringer. Vår kjære sjåfør Hussein, aka mr. Chill har fått seg mang en god latter pga sine azongas, og vi har alle en mistanke om grunnen til at han ofte flirer godt og lenge av kommentarer fra lokale når vi stopper, er nok komiskheten over sinnsykehuset han har kjørt rundt på i ei uke.

Komisk var det også, da vi etter et godt døgn på reise landa på Blantyre International Airport (lolzeloz mersom Blantyre lokale skur med Massey Ferguson med påskrudd trapp for å få oss ned fra flyet) etter stopp i Stockholm (eller London i mr. Business´tilfelle), Roma, Addis Abeba og Lilongwe. Småfulle på gratis vin (eller da champis om man ikke er en vanlig peasant) kom vi oss alle igjennom passkontroll og til alles store sjokk (iallefall mitt) var alt av bagasje kommet til Blantyre med oss. Ute av flyplassen ble vi møtt av våre ca 10 sjåfører. Malawi er kanskje et av verdens fattigste land, men her var det sjåfører i flust. Etter en del stressing og svetting løka jeg fra meg 20 dollar til de 6-7 sjåførene som viste seg å bare være midlertidige selvinnleide bagasjebærere, og vi, og halve Norges beholdning av penner og dressmann-bukser, fikk plass i to mini-caraveller. Den drøye timen det tok og komme seg fra Blantyre til Zomba gikk med til å måpe over hvor grønt og frodig og vakkert det var, men også til å føle seg rimelig ekkel, sittende der med ræva full av penger (lån) mens lokalbefolkningen bor i skur eller under maisplanter prøver å livnære seg av å selge alt fra deilig frukt og fine selvlagde gjenstander men også til tomme plastflasker og godt gammaldags skrot i norske øyne. Vi tilbrakte natten på Pacachere Backpackers, og spiste middag på Tasty Bites restaurant da strømmen hadde gått i byen, og de var de eneste i nærheten med aggregat. (at strømmen blir borte er nå like vanlig som å møte nordmenn i Malawi. Ganske vanlig altså – kommer tilbake til dette). Etter en deilig svett natt var det duket for dag to, som ble en høydare i min livskarriere da jeg innen få timer klarte å blant annet miste rayban-solbrillene mine (materalistisk merkehore is my name), få bankkortet mitt slukt, begynne å grine foran alle pga bankkortsluking og å blø kraftig neseblod utover meg selv og gulvet inne på butikken jeg prøvde å få kjøpt meg et simkort. I 12-tiden satte vi kursen mot tettstedet Liwonde hvor vi skulle på safari i Liwonde National Park. Hvordan det har gått vet jeg ikke men alle ti pluss dritten vår fikk iallefall plass i den ene bilen. Vel fremme på Liwonde Safari Camp var det varmere enn noen gang, og vi var hvitere enn noen gang, med dammer av svette både bak knær og på legger, der vi bodde blant veldig fattige mennesker på landsbygda. Vi ble vel alle egentlig enig om at nå må vi nesten bare godta å være ekle hvite turister en uke, og at vi ikke får redda verden på en dag.

Veien fra dårlig samvittighet til egoisme var iallefall kort da vi dro ut på båtsafari på elva – for du og du hvor sinnykt kule dyr vi fikk se der. Før vi i det hele tatt hadde fått starta båten så vi en flokk flodhester og til sammen på hele safarien ble nok summen noe rundt 100 flodhester! I tillegg så vi flere krokodiller, blant annet en som var så stor at til og med guidene hoia (her snakker vi Steve Irwin OH MY GOD size), en høydepunktet på turen kom nok da fire elefanter (bla et liten tenåring) bestemte seg for å krysse elva, noe som var sjeldent å se ifølge guidene. Vi kom utrolig nært de. For nært egentlig. Egentlig så nært at mr Big Elephant måtte snu seg og vise aggressiv oppførsel så vi kunne fjerne azonga-rævene våre før han tok knerten på oss. Enorme dyr, og øynene deres synes jeg nesten viser mer livsvisdom og omsorg enn jeg ser i mine egne når jeg en sjelden gang ser meg selv i speilet. (har faktisk egentlig ikke sett meg selv i speilet siden jeg kom hit ned – deilig)

utrolig gira og glade kunne vi ture tilbake til campen for å sprette noen øl. Carlsberg er egentlig det største bryggeriet her da. Og den smaker helt annerledes enn den danske og den norske utgaven av danskenes favoritt. De har en veldig godt lettdrukket type her som glir rett ned i den deilige (svette) Malawiske varmen. Det var kun oss pluss to til som skulle bo på campen denne natta og da vi fikk se de ante vi fort ugler i mosen. Ingeniører uten grenser – t-skjorte og fornavnene Anne og Håkon. Jaggu var det nordmenn vi skulle bo med, Håkon var til og med ingeniør-student ved NMBU! Aldri fred å få – neida- hyggelige var de, og sammen nøt vi alle den nydelige solnedgangen fra et av utkikspostene i campen. Når jeg sier nydelig solnedgang mener jeg det ass. Typ Løvenes konge-sangen surra i hodet mitt, mens faktiske flodhester og vortesvin løp rundt nedenfor oss og grynta og snøfta.

Afrika ass

Campen var veldig gjennomført og flott, og lå inne i selve Nasjonalparken, så det var vakter døgnet rundt, da både crocs, hippos og elefanter syntes det var kult å trampe rundt der inne om natta. Vi sov i senger i telt i trær og det er den sykeste natta i hele mitt liv. Det var som å være i en BBC-dokumentar med så mye lyder av alle slags dyr hele natta at jeg klarte nesten aldri å sovne. Og selvfølgelig drikker jeg som en svamp (ikke bare øl, hehehhe) siden jeg svetter som en maratonløper hele dagen, så jeg måtte jo opp på do. Mens andre sov natten gjennom eller ikke våget seg lengre enn en meter unna telter for å lette trykket måtte jeg og noen andre trosse natten og finne frem til dass mens både black mambas, leoparder og mutant-krokodiller antagelig lurte i buskene rundt oss. Sånn pluss minus.

Jeg sier det igjen, Afrika ass

to be continued…

(bilder er det masse av – men nett er det dårlig med – så mulig det må vente til jeg kommer hjem)

Andre semester finito!

I og med at jeg ikke har blogget på grusomt lenge får dette bli et lite oppsummeringsinnlegg – kanskje kommer mer detaljerte beretninger fra turer senere??

Hittil i år har jeg;

  • Hatt to (tre) besøk fra Norge; Rebekka og Anne-Grethe
Meg og Anne-Grethe i Chena Hot springs

Meg og Anne-Grethe i Chena Hot springs

Rebekka og meg ute på skitur på julaften i Alaskas dype skoger

Rebekka og meg ute på skitur på julaften i Alaskas dype skoger

  • Blitt forelska i å stå på nedover-ski: Jeg har kjøpt meg både randoski og feller – så selveste Gjerde har begynt å sette pris på oppoverbakker (og nedoverbakker) – for når jeg går opp de kan jeg renne ned etterpå – det er kult

11045021_10152704680901969_2327252560082019927_n

  • vært på brevandring: med klatresele, karabinere, og tau i “hueogræva” har jeg forsert Castner Glacier, i godt selskap av ca 40 andre –> turisme i Alaska. Mer om mine mountaineering-eskapader tenker jeg å få samla i et annet innlegg!

2015-02-21 22.57.04 10443194_4945801980146_4997001995735816087_o

  • Hatt Spring Break i Girdwood – verdenskjent downhill skiing i Alyeska Resort. Rente ned svarte løyper gjorde jeg og! (uvitende. med som oftest hodet som fremkomstmiddel. Hjelm4life)

2015-03-18 03.10.59 2015-03-18 03.08.36 2015-03-18 01.03.02

  • I en alder av 24 år omsider fått et snev av interesse for økonomi: etter å ha hatt faget Political Economy i januarblokka ut over våren erfart at kronekursen faktisk betyr noe (det er forskjell på å betale skolepenger når en dollar koster fem kroner mot NI kroner – Gjerde ble blakk gitt)
  • erfart at det går fint an å sette opp et tremanns-Hillebert med stengene til et firemanns. Men det er best å unngå å gjøre det
  • fått bekrefta at bakhjulstrekk er og blir ubrukelig – og fører til at man nesten opplever sin første bilulykke (BANK I BORDET ALDRI VÆRT I EN ULYKKE ENNÅ)
  • lært at det finnes mange arter av laks: jeg tar faget Ichtyology (rett og slett fiskelære) og skal innen året kunne kjenne igjen rundt 200 arter av fisk, og vite deres tilhørighet i Genus, familie og orden – i tillegg til å ha stålkontroll på fysiologioen deres og hvordan de har utvikla seg evolusjonsmessig. Det er flott å være fiskenerd.
  • fått  meg en jobb: 10-20 timer i uka er jeg å finne på “kontoret mitt” (laben) der jeg hører på opptak av P3-morgen og Radioresepsjonen mens jeg stirrer ned i et mikroskop og porrer rundt i  sedimentprøver fra the Beaufort Sea på leting etter småkryp jeg skal  klassifisere ned til art. Siden dette er så kult skal jeg faktisk fortsette å gjøre det i hele sommer også – FOLKENS, JEG BLIR I ALASKA! (kommer tilbake i august. kanskje. neida. kommer tilbake da helt sikkert. kanskje.)
  • sett det beste nordlyset jeg noensinne har sett: solar storm og nattemørket i Alaskas villmark var en oppskrift på suksess! grønt, lilla, rosa danset det vakreste jeg vet over nattehimmelen så fort og brutalt at jeg gaula som en japansk turist – Aurora always takes my breath away; sånn sett er jeg nok lesbisk.
Til og med Fairbanks blir vakkert med dette nordlyset

Til og med Fairbanks blir vakkert med dette nordlyset

  • bodd på verdens kosligste hostel: Hostel Alyeska – det føltes rett og slett som å bo hjemme hos en god venn
  • funnet ut at kulekjøring er kanskje ikke for meg.
  • drevet forskning på å sove uten nalgene-flaske med KOKENDE varmt vann i telt på vinteren. Konklusjon: det er helt ubrukelig å ikke ha ei sånn flaske; minus tyve i frisk sjøluft en plass mellom Wasilla og Anchorage frister egentlig ikke til gjentagelse. null grader i bjørkeskauen under dust nordlys utafor Fairbanks med varmeflaske derimot frister til gjentagelse.

2015-03-22 09.53.21 2015-03-22 21.25.54

  • savna norsk melk så mye at jeg ikke har klart å tenke på annet: Norsk Landbruk er enestående! melka her smaker fjøs og blir ikke sur før utti 2035 en gang, og det er kjedelig å ha dårlig samvittighet hver gang jeg spiser kjøtt – for dyra her har ikke hatt det bra. KARINA (OG NORGE) TRENGER BONDEN!
  • spist villaks og elgkjøtt med god samvittighet: det den amerikanske melka suger tar villaksen tilbake i perfekthet. NAMNAMNAMNAM gange tusen opphøyd i en million.
Dette er forøvrig caribou som to kompiser av meg skaut over Spring Break- nam nam!

Dette er forøvrig caribou som to kompiser av meg skaut over Spring Break- nam nam!

  • laget norsk taco i Alaska – for det gir mening
  • nevla på ekte dinosaurfossiler: faget Vertebrate Paleontology er så kult og lærerikt atte hjelp! En gang i uka er det lab og da får vi servert fossiler og bein av alt du kan tenke deg, med en professor og TA (teaching assistant) så kunnskapsrik at Wikipedia skjemmes.
  • diskutert om lukta i permafrosttunnellen minner mest om kattepiss, bæsj eller eggfis. Det er ganske kuli å vandre inn i en hule i permafrosten her i Interior Alaska, de silt- og grusrike tunnelveggene inneholdt både horn fra utdødde steppebison og mammutbein fra siste isitd.
  • tatt bilde foran UAF-skiltet i FØRTI minus iført minimalt med klær – A nanook tradition – the 40 below Club – nå er jeg medlem!
  • opplevd at randoski kan fint være langrennski, så lenge man godtar blåmerker på leggen

10443194_4945801980146_4997001995735816087_o

  • observert at i Alaska er det alltid shortsvær. Med det mener jeg at man kan fint gå til Taco Bell i minus førti i shorts og slippers
  • sett at pyntesakene mine i toalettveska er ultimat pynt for juletreet
  • blitt et skyteglad kvinnemenneske – med fagene pistol marksmanship og archery har jeg fått utløp for aggresjon og frustrasjon i kontrollerte former – og jaggu treffer jeg det jeg sikter på også! Pistolklubb i Norge – jeg vil bli medlem igår takk!

20150421_140815

  • sett mine store hundekjøringsidoler på nært hold i Yukon Quest og Iditarod. RESPEKT
Ut fra sjekkpunkt i Iditarod

Ut fra sjekkpunkt i Iditarod

Målgang Yukon Quest - vinner Brent Sass!

Målgang Yukon Quest – vinner Brent Sass!

  • stadig fått bekreftet at alle elsker nordmenn. Det er ikke bare i Danmark det er godt å være norsk.
  • funnet ut at det går fint an å pakke 7 mennesker med ski, sovepose, telt, turutstyr, mat, klær og alt som hører med i en bil uten boks på taket. Man må bare si farvel til intimsoner og godta kroppslukt på nært hold. Over lengre tid.
Team Black Diamond - gjengen jeg tilbrakte Spring Break med!

Team Black Diamond – gjengen jeg tilbrakte Spring Break med!

stappings

stappings

Nydelig landskap langs Parks Highway

Nydelig landskap langs Parks Highway

stoka for skiiii

stoka for skiiii

  • kommet hjem til et hus fullt av spy. Jeg har virkelig verdens beste flatmates og romkamerat, men de stakkars jentene kan ikke holde på alkoholen sin – Alkohol er faktisk gift folkens, det er ugreit å tylle i for mye (bedrevitende, 24år)
  • begynt å tenkt oftere at “jaggu, kanskje æ ska prøv d” istedet for “neii, ta klara itj æ nei”
øver på å sette opp Z-pulley, en sak som er nyttig å bruke for å dra folk ut av en bresprekk

øver på å sette opp Z-pulley, en sak som er nyttig å bruke for å dra folk ut av en bresprekk

Gladlaksing på Panorama Peak

Gladlaksing på Panorama Peak

  • sammen med nesten samtlige andre utvekslingsstudenter kommet på ei klein Honor’s list fordi vi har gode karakterer. Feriesemesteret vårt i USA ble året da nesten samtlige av oss fikk de beste karakteren vi noen gang har fått – barneskirennj
Team NorwayFinland under skidag, en av de morsomste kveldene med utvekslingsgjengen!

Team NorwayFinland under skidag, en av de morsomste kveldene med utvekslingsgjengen!

gjengen jeg reiste til Arcitc Man med, en tullete festival midt oppe på fjellet

gjengen jeg reiste til Arcitc Man med, en tullete festival midt oppe på fjellet

Glad gjeng setter opp camp på breen

Glad gjeng setter opp camp på breen

Stolheislivet

Stolheislivet

11004836_10153039742055049_1096165992_n

Pool Party! Jeg er den overivrige ungen i baderingen

Pool Party! Jeg er den overivrige ungen i baderingen

Camping er komfortabelt når dette er set-upen!

Camping er komfortabelt når dette er set-upen!

Centurion - 100 shot øl på 100 min iført hatt som ikke er hodeplagg med min favoritt-skotte

Centurion – 100 shot øl på 100 min iført hatt som ikke er hodeplagg med min favoritt-skotte

Exit Glacier med snuppene jeg har bodd et år med i Cutler og nå skal dele leilighet med is ommer

Exit Glacier med snuppene jeg har bodd et år med i Cutler og nå skal dele leilighet med is ommer

søteste lille isbjørnhuskyvalpen

søteste lille isbjørnhuskyvalpen

GJengen ut for å fyre bål uti natten på bursdagen min

Gjengen ut for å fyre bål uti natten på bursdagen min

Tenk at to semester er over?? Det er helt merkelig. Heldigvis har jeg over to måneder igjen til å nyte alt hva sommer i Alaska har å by på. Et innlegg om alle mine tanker og følelser etter et år i AK må komme senere, tenkte iallefall det måtte være fint å dele litt bilder og nevne noen ting jeg har gjort det siste semesteret, siden jeg ikke har blogga siden jul!!!

Karina

Into the jacuzzi – fighting grizzlys while almost drowning crossing a semi-frozen river in the dark, cold Alaskan wilderness – that’s our story!

Lenge uten blogging nå, har gått i ett med eksamener, turer i hytt og gevær, hadetbra-siing, besøk fra Norge og julefeiring, og en veldig, veldig tung slutt på det som egentlig har vært et fantastisk år. Her kommer iallefall en skildring fra en av de bedre (beste?) turhelgene dette halvåret; skitur i villmarka i mørket for å finne en naturlig varm kilde milevis unna nærmeste sivilisasjon (dramatisk) og isklatring i vakre Denali!

(litt manglende bilder fra into-the-jacuzzi-turen, jeg glemte helt jeg hadde kameraet, og Flo har ikke redigert de fancy bildene sine ennå (han tok mest bilder og bla fra når vi faktisk var i jacuzzien – de kommer nok senere!) så de få bildene jeg har er stjelt fra Tom)

Som vanlig, når vi planlegger å dra tidlig, så dukker det opp siste-liten ting som må ordnes, ski som må hentes, og kontorer som må besøkes. Men sånn i totida var vi iallefall igang. Destinasjonen denne gang var mile 129 (ish) på Elliot Highway, nok en grusvei nordvest for Fairbanks, og Hot Springen Hutlinanaanana Hakuna Matata (Hutlinana egentlig, bare så syyykt vanskelig å uttale når man ikke vil). Vi var 4 stykker som bestemte oss for å begi oss ut på dette eventyret – vi lot eksamenslesing være eksamenslesing, og mørketid være mørketid, og kjørte 5 timer nordover i Alaska, gjennom snøstorm for å komme til mileposten hvor stien skulle begynne. Med hodelykter i hånda, hang vi ut gjennom bilvinduene og prøvde og lyse oss frem til hvor trærne faktisk delte seg og stien lå. Vel ute av parkert bil skjente vi litt over hva f… som egentlig er galt med oss, der vi i 7-tia på kvelden skulle legge i vei i bekmørket og iskulden, på ski inn i et område ingen av oss hadde vært før, krysse ei elv vi ikke visste om var frossen, for å lete etter en hot spring som skulle befinne seg 8 miles innover i dalen. Det var et godt spørsmål. Hva er galt med oss?, men vi lo det vekk, og trøkte på oss skia, skrudde på hodelyktene, og døpte turen; “Into the wild jacuzzi”, For jacuzzi var litt kosligere enn wild, mente Adam – helt enig!

Etter bare noen 100 meter inn i skauen møtte vi elva. Den var en km vid med svære flytende isflak og isbjørner, hvalrosser og… neida. Den så ut til å være frossen, men det var flere åpne råk, og hittil i år har det vært ganske mildt (i forhold til hva det vanligvis er) så vi var ikke høye i hatten der vi sto og avmålte hvor vi skulle prøve og krysse. Tom meldte seg frivillig til å være prøvekanin, og med forsiktige skritt bevegde han seg utover isen for å finne ei trygg løype. Av med skia og med sekkene slepende etter oss og lavt tyngdepunkt begynte vi en og en og komme oss over. Alt så ut til å gå strålende, helt til plutselig Flo bryter gjennom isen og blir dratt nedover elva i den strie strømmen. Neida, han brøt igjennom, heldigvis bare til knærne, og måtte kaste seg over en stokk, som var frosset fast ved bredden. Samme prosedyre for Adam da han kom til det samme området. Men med godt samarbeid og litt god gammeldags pælming av utstyret i land kom vi oss alle velberget over, og feiret med litt snacks og å skifte til tørre sokker og årne med litt dampsperre ned i skoene. Nå var det jo bare hele distansen igjen!

Vi hadde heldigvis fullmåne denne kvelden, så vi kunne faktisk klart oss helt uten hodelyktene. Vi hadde en fin flyt i gruppa hvor Tom er kartleser og går fremst og brøyter løype, Flo kommer bak med pulken, jeg går bak Flo for å kunne hjelpe han og dytte når det trengs, flytte pulken når den kjører seg fast i røtter (som det var villt mye av i løypa; og med flere centi ubrøyta løssnø over ble det ikke få trynings etter at skia har gått under rota du ikke ser under snøen, mens du vil over), mens Adam gikk bakerst og var positiviteten sjøl. Det gikk tregere enn vi hadde tenkt, siden det var relativt dyp snø, i tillegg til alle røttene som bokstavelig talt stakk kjepper i skia.. Da klokka begynte å nærme seg 12 ble vi helt ærlig litt usikre på hva vi skulle gjøre. Hadde vi passert hot springen uten å se den? Hadde vi tatt feil sti? Var det lengre enn vi trodde? Skulle vi bare sette opp camp her? Ingen av oss hadde jo spist ordentlig middag, og det er begrensa hvor lenge og hvor mange clif bars en kan trøkke i seg for å holde energien oppe. Vi bestemte oss for å fortsette til klokka 1, og om vi enda ikke da hadde sett snurten av noen varm kilde, fikk vi bare sette opp teltet. Vi hadde jo tross alt 5 timers kjøretur og samme distanse tilbake på ski dagen etter også, og vi måtte komme oss hjem i rett tid skulle vi ha tid til å pakke ut og om, og få litt søvn før 3 av oss dagen etter skulle stå opp grytidlig å kjøre til Denali, for å få mest ut av dagslyset til klatring. Vi fortsatte videre i mørket og i stien vår var det relativt ferske ulvespor! Det var kuli. Selv begynte jeg å bli så innmari trøtt. Skigåinga gikk fint, men jeg hadde så lyst til å sove! Til og med mens jeg sto å venta på en av de som måtte legge en liten personlig hilsen i skogen, sovna jeg stående! haha, aldri skjedd før. Heldigvis bestemte vi oss for å pushe på til ett for omtrent klokka ett kom vi ut av skogen til et åpent område med ei åpen råk i elva hvor det kom damp opp – vi var fremme! Siden gutter er gutter sprang de rundt som gorillaer i paringssesongen (no offense, det var på sin plass å være glad!) og brøla og hoia over at vi var fremme, mens jeg sto å mola nå gruelig med skia mine; vi hadde gått gjennom flere partier med overvann, så bindinga var frossen helt fast i kulda, så ikke svarte om jeg skulle klare å få de opp. Det måtte to ingeniørstudenter til for å få de opp, haha, men så kunne vi alle feire og i et tempo uten like sette opp camp. Jeg og Flo, rutta som vi er blitt på Hillebergteltet satte i gang med det, mens Tom og Adam begynte å felle trær og sanke ved, så vi kunne få et bra bål og tørke oss ved etter å ha vært i jacuzzien. Problemet med Hilleberg-teltet er at det er såpass gammelt at duken må ha krympa, for det må rå styrke og list til for å få lurt stengene ned i den “lommen” de skal være i. Gud så frustrerende det er og vondt det gjør med kalde fingre og stå å trøkke driten ned! (nok en gang savna jeg teltet mitt hjemme!) men vi klarte det til slutt, og fikk banka puddersnøen nok sammen så vi klarte å få satt opp teltet med snøankrene. Vi fyrte også opp primusene (etter å ha lurt den ene til å fungere etter at den ikke var tett så vi ikke fikk pumpa den flytende white gas’en om til gass) kokte opp vann og fortærte vårt herlige herremåltid bestående av potetstappe med…. *trommevirvel* OST, pølse, pepperoni og div. Nå var turens høydepunkt kommet – nemlig å skifte til badetøy utendørs i desember i Interior Alaska! haha, det gikk med nød og neppe og (her trengs det et skikkelig kraftutrykk for å beskrive hvor godt det var) GUUUUD så godt det var å sette seg ned i den varme kilden! Helt ubeskrivelig deilig! Det var helt perfekt temperatur, ikke for varmt, ikke for kaldt, optimal temperatur for å gå i koma, og med magene fulle av mat og deilig varm kakao med mintschnapps i i nalgene-flaskene våre var vi sånn ca i himmelen. Bålet vårt brant godt og freste på land, mens dampen sto opp fra den varme kilden, dette må være bedre enn hvilket som helst spa! Innimellom var det så mye damp at vi ikke kunne se hverandre selv om vi bare satt med en meters mellomrom, og alle fikk stilig hvitt ishår etter å ha putra i kilden i en times tid. Desverre var klokka nå blitt nærmere halv fire på natta og vi var alle smertelig klar over at vi var nødt til å komme oss opp i rett tid imorgen, for å rekke å pakke ned camp og stake oss hjem mens det ennå var lyst. Å gå opp av kilden for å skifte var aldeles ikke så ille som forventa, siden kroppen var gjennomvarm og god i tillegg til at vi hadde varmen fra bålet. Det å kunne legge seg i teltet på vinterstid uten å ha frossen skinke og ræv som må varmes opp i en time før jeg kan sovne var enda større luksus, og med 8 liggeunderlag (4 vanlige, 4 dun eller opplåsbare) og 6 dunsoveposer på 4 stk er det ingen som kan si at å sove i telt er ukomfortabelt! Rett i koma og sov som et  barn, helt til alarmen gikk få timer senere. Grøss og gru, ingen ville stå opp, men vi kjempa oss ut av dunhimmelen vår og satte igang med alt som må gjøres når man bor ute. Jeg hadde pakka med alt vi trengte til frokost, og husker jeg tenkte at “haha, dette blir aalt for mye mat, dette skal jo visstnok være 11 porsjoner havregryn og en halv pakke brun sukker, hoho”. Jeg lo ikke etter at de bunnløse magene på guttene hadde satt igang å spise. Det var ikke et gryn igjen – man lærer mens man lever. Vi fikk pakka ned camp relativt kjapt (etter litt bryting med dypfryst badetøy som absolutt ikke så poenget i å skulle pakkes ned) og satte i gang med en nydelig begynnende solnedgang i horisonten. (I mørketida er det jo alltid sol-oppgang eller -nedgang). Det gikk mye kjappere idag i vårt selvlagde spor, og når vi faktisk kunne se røttene som stakk opp var det lettere å unngå å gå på snørra. Etter snaut 3 timer kom vi tilbake til den ubrukelige isen over elva vi måtte krysse. Noen småplump ble det denne gangen også, men vi kom oss over med alt utstyr uten for stor nedkjøling. Bindingene mine var molfrosne igjen, så vi spaserte siste biten hjem med skia på skuldrene. Vi var alle trøtte og mørket kom snart over oss på bilturen hjem, men som selvutnevnt snakke-høl-i-huet-på-sjåføren-så-han-ikke-sovner-ansvarlig, i kjent stil fra turen opp Dalton Highway holdt jeg det gående i fem timer. Stakkars folk.

Teltet vårt med Flo og jacuzzien i bakgrunn - nydelig plass!

Teltet vårt med Flo og jacuzzien i bakgrunn – nydelig plass!

Alle bildene er tatt dagen etter vi kom dit, da det var bekmørkt og midt i natten. Her er selve hot springen!

Alle bildene er tatt dagen etter vi kom dit, da det var bekmørkt og midt i natten. Her er selve hot springen!

Komatilstander på Adam inne i teltet!

Komatilstander på Adam inne i teltet!

Utsikten fra teltet om morgenen.

Utsikten fra teltet om morgenen.

10444402_10152515116686616_1041910114616188273_n

Straks klare for retur!

Straks klare for retur!

13827_10152515117151616_5764243134095351514_n

Legg merke til den flott pakka sekken min, med en bærepose med frossent badetøy. Og selvfølgelig – flip flops på skitur i desember i Alaska!

Elliot Highway - varierende kjøreforhold!

Elliot Highway – varierende kjøreforhold!

Vel hjemme var det NM i å pakke ut og tørke ting, spise litt og prøve å få mest mulig søvn for alarmen gikk av igjen i godt tid før fuglene i det hele tatt tenker på å fise. Heldigvis hadde noen andre tatt på seg rollen som snakke-høl-i-huet-på-sjåføren-så-han-ikke-sovner-ansvarlig på denne turen, så vi la oss til rette i baksete med nakkeputer og halvsov oss igjennom morgenmørket. VI kom frem til nedre del av elva og fossfallet med akkurat nok lys til å få på oss stegjerna og montaineeringbootsa og satte igang oppover. Jeg har aldri gått med stegjern før og det var kjempesnedig å kunne gå rett oppover en frossen foss. Flere hadde allerede shredda buksene sine med jerna, noe jeg var lite gira på siden jeg har et stk skallbukse her i Alaska, og det er den beste buksa jeg har hatt i mitt liv, så bredbent var stikkordet. Vi hadde et par litt brattere partier før vi kom til selve fossen vi skulle klatre opp også, så vi (dvs guidene våre) satte opp tau så vi fikk litt støtte opp de også. Vel fremme ved fossen vi skulle opp var det bare å slappe av på mattene våre, og trappe trynet med litt snacks mens guidene klatra opp for å sette i isskruer og anker. (jeg har null komma niks peiling på klatreterminologi. Har antagelig hørt litt flere av ordene på engelsk enn norsk, men helt ærlig aner jeg ikke hva jeg prater om eller hva det gjør. Det er antagelig også for det beste da jeg har høydeskrekk og store problemer med å stole på klatreseler, tau og skruer i is. Igjen: hva er det egentlig jeg driver med? Tror jeg har blitt flinkere til å skru av den kritiske delen av hjernen etter at jeg kom hit). Da de var ferdig å sette opp tauene var det ingen som meldte seg frivillig til å starte, så da tenkte jeg at siden jeg suger, kan jeg bare starte og drite meg ut, slik at alle andre kan slappe av og se at det går fint. Så med manglende stil og kunnskaper, vaklende ferdigheter og for store sko plasserte jeg første isøks inn i isen med overdreven kraft. (jeg tror kanskje det eneste jeg faktisk var god til var å svinge øksa, jeyj me!). Vanligvis, når man klatrer opp feks en bratt fjellside vil man prøve å legge foten sidelengs inntill veggen for å få mest mulig areal av foten i den evt hylla etc du har beinet på. I isklatring blir dette helt feil, da det er foran på skoa du faktisk har piggene du skal klatre på.

Marie er klar for litt øksing!

Marie er klar for litt øksing!

Vår flinke leder Sam, leder an opp veggen først med iskruer for å sette opp ankeret på toppen

Vår flinke leder Sam, leder an opp veggen først med iskruer for å sette opp ankeret på toppen

Dette stridet da selvfølgelig mot all min fornuft angående å komme seg opp vertikale ting, så det ble mangt et fall når jeg trodd jeg hadde nok feste, men heller deisa gjennom og ble hengende etter armene. Som sagt, det er viktig å drite seg ut. Ikke engang halvveis opp fossen går det opp for meg at jeg ikke klarer å bevege fingrene. Siden jeg med krampeaktig tak har holdt fast i issøksa siden jeg er nervøs og ikke aner hva jeg driver med, har jeg stoppa all blodsirkulasjon ut til fingrene i det tynne linerhanskene jeg har på – og det begynner faktisk å gjøre skikkelig vondt. Jeg abortere klatreoppdraget og rapellerer meg ned (holder panisk i tauet mens jeg glor forskremt ned og dunker inn i isen hele tiden for jeg ikke stoler på noe av utstyret), og duåduameg så vondt det gjør å få blodet tilbake i fingrene. Det gjør så vondt at jeg må grine. I mellomtiden har vi fått opp ett tau til og de fleste har fått prøvd seg en runde. Noen har prøvd det før, noen er gode rock climbers, men andre er helt ferske som meg.

Her viser en glad laks tydelig hva man ikke skal gjøre når man isklater - rævva til værs!

Her viser en glad laks tydelig hva man ikke skal gjøre når man isklater – rævva til værs!

Første forsøk opp

Første forsøk opp

Etter en stund har hånda mi våkna til liv igjen, og jeg bestemmer meg for å prøve til att. Jeg er treig, og det som er men utrolig nok klarer jeg å komme meg hele veien til toppen! (med god hjelp fra heiagjengen selvsagt) Da oppstår det et nytt problem; jeg er jo drithøyt opp og må “rapellere” meg ned… BLÆ grøss og gru. Jeg var så opptatt med å svinge øks og dryle foten i isen at jeg glemte å se ned, haha. Men det var sikkert likegodt. Jeg skrur av hjernen, tenker at jeg er 1 meter over bakken, og lener meg halveis bak i tauet og rapellerer meg ned Karina-style. Det gikk på et vis! Vi blir i fossen og prøver oss helt til sola begynner å forsvinne igjen, og tusler etterhvert ned og tilbake til bilen. Vel hjemme tar jeg en dusj og en titt på beina mine. De ser virkelig ikke ut og etterhvert som musklene stivner blir det latterlig vondt å gå. Det er straffen når man dæljer i isen hengende etter øksa, blålilla bein frå lår til legg, og svarte knær! Men hva gjør vel det, for det var ei super helg!

Benja og Tom viser hvordan det skal gjøres!

Benja og Tom viser hvordan det skal gjøres!

Sikring må også til

Sikring må også til

Wuhu, kom meg til toppen

Wuhu, kom meg til toppen

2014-12-08 00.33.53

Tenk at man kan synes det er gøy å henge i en frossen foss!

Tenk at man kan synes det er gøy å henge i en frossen foss!

9 elg, 8 ambulanser, matorgie og tåke – livet i Alaska går videre!

Hallaballa.

Nå skriver vi jaggu 1. desember, og det er kun TO helger igjen til dette semester er OVER! Hva skjedde med tiden?? Har jeg liksom bodd i Alaska i ett semester? Hallo?

Sånn føler jeg det iallefall, det var da vel i forrige uke jeg landa i USA for første gang og snubla gråtende rundt på flyplassen i Anchorage uten bagasjen min og følte meg som den eneste person i hele verden?

Selv om tiden har flydd, har jeg opplevd masse, og jeg er jo enda ikke halvveis i min tid her, men det er trist å tenke på alle de flotte folka jeg har møtt her, som reiser hjem for godt til jul. Da blir det nok tåkeluring fra min side igjen tenker jeg, bare for å avslutte semester i samme stil som start.

Nordlys er det ofte - tipp topp tommel opp!

Nordlys er det ofte – tipp topp tommel opp!

Eksperimentering med bil og nordlys - gøy!

Eksperimentering med bil og nordlys – gøy!

2014-11-15 11.04.02 2014-11-15 10.55.24

Nordlys like utafor leiligheta, tatt fra verandaen

Nordlys like utafor leiligheta, tatt fra verandaen

 

Siden forrige gang har jeg tilbragt enda mere tid i villmarka her i USAs vakreste stat. Helga etter forrige turen jeg skrev om dro vi på den siste turen med winter camping-klassen, til Jack River i Denali. Der var det skikkelig vakkert, og selv om det ikke var nok snø til å gå på ski som planlagt, hadde vi en flott tur, hvor vi fikk se flere flokker med caribou OG Dall sheep kun 100 meter unna oss! Det var skikkelig kult og det er veldig sjeldent å se dall sheep andre plasser enn høyt over oss i bratte fjellsider. Jeg så faktisk Dall sheep begge dagene, men den siste dagen løp den, så så den kun i et par sekunder. Vi tok også en liten dagstur til en foss som hadde fryst for vinteren, relativt nydelig.

 

Nydelig soloppgang i Denali

Nydelig soloppgang i Denali

Flotte gjengen

Flotte gjengen

Ca så glad er jeg for å være på tur i nydelig vær, shades on!

Ca så glad er jeg for å være på tur i nydelig vær, shades on!

Megumi venter igjen på at vannet skal koke opp

Megumi venter igjen på at vannet skal koke opp

Caribou

Caribou

Elva holder på å fryse til

Elva holder på å fryse til

2014-11-002 2014-11-01 23.03.38 2014-11-01 23.03.26

Dall Sheep!

Dall Sheep!

Gjengen beundrer dalen

Gjengen beundrer dalen

2014-10-26 22.32.03

Happy MK - nydelig dag for skii

Happy MK – nydelig dag for skii

Denali aka Mt. McKinley

Denali aka Mt. McKinley

Vakre Jack River, Denali

Vakre Jack River, Denali

Vi har også hatt vår siste time og tur med den fantastiske Outdoor Leadership-klassen. Turen gikk til Chena River Rec Area og Upper Angel Creek Cabin. Cirka 6 miles på ski på tidenes værste snøføre!! ca 2 cm snø, stein, og is overalt og generelt dårlige kår. På denne turen skulle vi som tar dette faget fungere som ledere og guider for 6 betalende deltagere. Dette gikk relativt fint og alle deltagere sa de hadde kost seg masse, selv om det ble en del bommerter, deriblant ble halve middagen glemt hjemme og en deltager hadd sko som ikke passa bidninga på skia. Det skal sies at det fort blir litt kaos når såpass mange som 9 stykken (!!!) skal lede en gruppe. Jeg var utrooolig imponert over alle som dro på denne turen og ikke hadde gått på ski før i det hele tatt, eller kun et par ganger før. Hallo, det dårlige føret med konstant lugging og dritsvær sekk på ryggen, som konstant prøver å få deg til å falle – hatten av for alle de altså! Siden vi hadde ei hytte (LUKSUS) ble kvelden tilbragt innendørs med UNO, skravling og andre spill og mye rom for sosiale ting. Første gangen på tur her vi har dratt til ei hytte, så det var kos. Hytta var riktignok beregna for 6 stykker da, ikke 16, så det var trangt om plassen, så alle vi “guidene” hadde med telt for å sove ute. Jeg sov under åpen himmel, som den eneste, og det var heeelt fantastisk! Nordlyset var ute, det var ikke så sterkt, men duådæven så fort som det bevegde seg! Det dansa virkelig over himmelen, og det var i alle retninger. Det var mellom 25 og 30 kalde den natta, så var glad jeg hadde en god pose og Exped-underlag. Og varme vannflasker sover jeg ikke uten lengre, når jeg er ute om vinteren! Så jeg var i varmekoma i posen – digg!

 

2014-11-23 08.37.37

Chena River Rec Area

Chena River Rec Area

frosne glade skigåere

frosne glade skigåere

og enda flere banditter

og enda flere banditter

alt frøs - I love it!

alt frøs – I love it!

Nordlysfotografering fra posen - heelt innafor. Ikke så sterkt, men duådæven det var overalt og dansa kjempefort!

Nordlysfotografering fra posen – heelt innafor. Ikke så sterkt, men duådæven det var overalt og dansa kjempefort!

2014-11-23 15.02.51

Nordlyset var sterkere på kvelden!

Nordlyset var sterkere på kvelden!

2014-11-23 08.34.26 2014-11-23 08.33.02

Forrige helg var det Thanksgiving her, noe som virkelig her en stor greier her i USA, på linje med jula egentlig. Søndagen jeg kom tilbake fra skituren til Chena Rec hadde en gjeng planlagt en potluck Thanksgiving dinner. Det vil si at alle har med en rett hver, så det blir et stort koldtbord! Det var sååå digg, og så god mat! Vi hadde kjempemasse mat, og vi var mange mennesker samla i stua i et av dormsene på nedre campus, så det var en flott avslutning på helga! Selve Thanksgivinghelga hadde vi planlagt en tur til Anchorage, som er den største byen her i Alaska. Anchorage ligger sør for Fairbanks, ved kysten. Nedover leide jeg en bil sammen med to jenter fra Puerto Rico og en fyr fra Spania og vi var veldig klare for å komme oss nedover. Det skulle vise seg og bli litt av en tur på dårlige blankisveier og med ekstra mye ferietrafikk. Jeg kjørte mestparten av veien, siden jeg har mest erfaring på sånt føre. Fartsgrensa her er jo 65 mph mesteparten av veien nedover. Det tilsvarer ca 105 kmt. DET synes jeg er alt for fort å kjøre når veien består av blankis, det er bekmørkt, og det er så mye elg at det er UVANLIG å IKKE se elg. Så jeg holdt meg til norske fartsgrenser; derav ble vår Corolla forbikjørt X antall ganger av irriterte alaskanere (hahaha, aner ikke hva man kaller det) i svære pick uper. Like etter vi har kjørt forbi inngangen til Denali National Park får vi ei en svær truck med nødblinken på i veikanten. Like foran den ligger en tilsvarende pick up på taket i grøfta. Vi ser ingen i bilden og stopper for å finne ut mere. Det viser seg at ambulansen akkurat har vært der og plukka med seg sjåføren, så vi kjører videre. Dette var i ei svak motbakke og det er så isete at vi nesten ikke kommer oss igang igjen. Ca en time senere møter vi den første elgen, som skal bli langt fra den siste. Svææær okse var det, som sto 5 meter fra bilen og glodde på oss fra grøftekanten. Like etter møtet med denne gubben får vi se flere biler i vegkanten med nødblink på. Vi stopper igjen og prøver å se om noen har kræsja, men alle bilene ser hele ut. Plutselig oppdager jeg lys i skogen, kanskje 50 meter fra veien, samtidig som ei dame kommer gående ved bilen foran oss. Vi spør hva som skjer og hun sier at en truck har kjørt utfor veien, og folk som IKKE HAR BRUKT BILBELTE har flytt ut av vinduene og ligger nå spredt i skogen. De har kalt ambulanse, som er på vei og vi får beskjed om at det er ingenting vi kan gjøre, de er allerede nok folk der. Rimelig fortumla kjører vi videre, lenge i stillhet og sjokk over hva vi akkurat har kommet over. Det tar 20 minutter før vi møter første ambulanse. Vi møter senere 7 ambulanser til, så dette var nok ikke eneste ulykke. I lokalavisa idag kan man lese at sjåføren av denne bilen er død og resten av passasjerene ligger på sjukehus. Dette er nok noe jeg vil ha i bakhodet i lang tid fremover, og nyhetsreportasjen sier at de i den bilen som faktisk brukte bilbelte ikke ligger på sykehus engang. Kun de som ikke gadd bruke to sekunder av sitt 31 536 000 sekunder lange år, er nå døde eller ligger hardt skada på sjukehus. Vi møter 8 elger til før vi når Wasilla og Anchorage, flere av de i veien, så vi faktisk må bremse opp for å unngå å treffe de. Dette er dagens moral.

Vel fremme i Anchorage fant vi enkelt fram til hotellet vårt, Sheraton Anchorage, go vi sovnet rimelig fort den kvelden etter nesten 8 timers kjøring. Dagen etter venta dro mine spansktalende venner for å spise thanksgiving dinner til kjentfolk i Wasilla, mens jeg tilbragte formiddagen i senga og venta på mine tyske og danske venner jeg egentlig skulle dele rom med. Dagen gikk med til å se oss om i nærområdet, spise masse mat og se den siste Hunger Games – den var awesome! Fredagen etter var det duket for Black Friday og shopping. Så og si alle (om ikke alle??) butikker har massive salg denne dagen og vi bestemte oss for å vente litt med å dra på kjøpesenteret. Det viste seg å være et sjakktrekk og det var ikke så mye folk der da vi kom dit. Men gode tilbud var det absolutt! Fangsten ble vel litt større enn den burde vært, men jeg er meget fornøyd, spesielt med mine nye boots! Denne dagen dro vi ut for å spise på et relativt kjent sted i Anchorage, nemlig Moose’s Tooth. Der har de nesten verdens beste pizza og verdens beste øl! I shit you not! Det var så godt at vi dro tilbake dit dagen etter også, selv om det ikke gikk an å reservere bord og vi måtte vente på bord begge dagene. Verdt det!

Min dessert vs Lærkes - HAHA

Min dessert vs Lærkes – HAHA

Lørdagen leide vi oss en Toyota Rav, og vendte snutene mot Seward, som er et veldig kjent turiststed enda lengre sør for Anchorage, ca tre timers kjøring. Om sommeren er det masse aktivitet her med med fjordcruise, hvalturisme og det som hører kysten til, men en overskyet dag i slutten av november var det heller laber aktivitet i området. Tåka hang tungt over fjorden og vi kunne knapt skimte de nydelige fjella Seward er kjent for. Likevel fikk vi flere nære møter med ørn, noe som var kjempekult! Hvithodeørnen er USAs nasjonalfugl, og er et veldig kjært symbol for mange amerikanere. Det er utrolig mange som tattoverer denne fuglen på seg, og denne ørnen er faktisk det dyret flest turister håper å se når det kommer hit. Over både bjørn, elg og hval!

Vår konsentrerte sjåfør

Vår konsentrerte sjåfør

Tommel opp!

Tommel opp!

 

Utsikten, haha

Utsikten, haha

Bald Eagle

Bald Eagle

2014-11-29 23.55.42

Og borte blei han!

Og borte blei han!

Ørn som nyter fiskemiddagen sin

Ørn som nyter fiskemiddagen sin

2014-11-30 00.06.12 2014-11-30 00.06.05 2014-11-30 00.05.52

Kråkene skulle også ønske de hadde fisk til middag

Kråkene skulle også ønske de hadde fisk til middag

Vi fant oss enna en koselig diner, hvor vi nøt litt fish&chips, suppe og egg og diskuterte om american footballplayers faktisk har ekstra padding i rumpa eller ikke. For det var jaggu litt av noen sprettræver å observere på kampen alle så på i dineren. (Senere research bekreftet at de faktisk har padding over rumpen)

Vi vendte snuta hjemover etter å ha råna litt rundt i Seward (tok ca 5 min å kjøre gjennom hele byen).

Superkult blåsetre - gotta love pynting coast-style!

Superkult blåsetre – gotta love pynting coast-style!

Nydelig solnedgang på turen tilbake

Nydelig solnedgang på turen tilbake

 

Vel “hjemme” i Anchorage ble det elgtann-restauranten igjen og late night drinks – flott avslutning på ei flott helg!

 

OG folkens,
nå begynner det å likne ordentlig SNØ her!!! Det har snødd konstant de siste dagene :D:D:DD:D:D:DD:D sjukt glad

Nå er det vel litt mere lesing og skriving så, jeg kan ta helga fri – store planer denne helga og selvfølgelig – fredag-lørdag er det planer om å reise til en naturlig varm kilde, ca tre timer nord for oss. Den heter noe rart som ligner mest på HakunaMatata, så det blir nok stor stemning – liten kulp hvor temperaturen holder 40 grader, omgitt av ei frossen elv og masse snø, og no godt i glasset – ja takk! På søndag skal jeg utfordre meg selv og prøve isklatring – DET kan bli underholdende – bilder kommer!

 

Over&ut!

 

Tissing, nordlys, dypfrosne sko – luksusliv i telt på trugetur.

Denne gang har jeg slått på stortromma og skrevet ganske mye faktisk. Så nå er det bare å sette frem tekoppen og lene seg tilbake for å nyte nok ei eventyrfortelling fra statene.

2014-10-18 20.39.05

For et par helger siden var det duket for en aldri så liten overnattingstur med truger som fremkomsmiddel i White Mountains. White Mountains er et område nord for Fairbanks bestående av et variert landskap, med mange mulige utsikstpunkt for å skue utover alt hva Alaskas villmark har å by på. (kjære vene, jeg høres ut som ei guidebok). Men det er faktisk sant. Vi parkerte uansett SUV’ene våre, og besudlet våre apostlenes hester med flettverkrammene våre. (spente trugene til beina). Undertegnede var særs overrasket over hvor lette de faktisk var å gå med (dvs kjente de ikke i det hele tatt) pluss at jeg aldeles ikke var nødt til å gå så bredbent som jeg først trodde (hadde tenkt jeg måtte late som jeg hadde en bever gående mitt mellom beina mine hele tiden). Tull og ball – dette var som å gå som vanlig, bare med mindre synking ned i snøen! Absolutt mersmak! Vi hadde en strålende lørdagsformiddag, knallsoll var stikkordert, og vi tuslet rolig og bedagelig i den slake bakken opp mot Wickersham Dome.

2014-10-18 23.15.02

Vel oppe på fjelltoppen nøt de fleste av oss utsikten, mens våre tyske venner heller bedrev litt klassisk trugedunjakkesumobryting. (leksjon nr X i Outdoor Leadership var å ikke utsette seg selv før unødig fare når i villmarka, men pyttsann; som tyskerne sier). Siden en del av gjengen vi var med ikke var særlig vant til å bære tung sekk i ulendt terreng, campet vi et par km unna selve toppen av fjellet, men likevel over tregrensa, for å få mest mulig vind slik at det skulle bli mest mulig kaldt (ja, faktisk, faget vi tar heter da tross alt winter camping). Etter å ha lekt pingviner og trampa flatt et par kvadratmeter med trugene og varierende snøtrampingsteknikker satte vi opp teltet vårt; et nydelig Mountain Hardwear telt i dome-konstruksjon (bare fordi undertegnede sa til professoren vår at hun helst foretrekker tunnelttelt i klassisk skandinavisk konstruksjon, Hilleberg og Helsport, ble det alt annet enn det på meg).

2014-10-19 19.32.45

Når teltet er satt opp er det absolutt prima vare, men selv synes jeg det var alvorlig mange stenger, klipser, ræl og generell vekt å bære ved tanke på det faktiske arealet man har til utnyttelse når teltet er satt opp. Dette er dog en annen diskusjon (kanskje jeg skal skrive et blogginnlegg dedikert til hvor bra alt utstyr produsert i Skandinavia er?). Uansett var denne turen såpass kort + at jeg har blitt helt vill på å pakke lett, så jeg kjente knapt jeg hadde sekken på ryggen, så var nok like greit jeg hadde det tunge teltet å bære på, så ikke sekken fløy av sted. Etter å ha flytta inn i teltet, bestemte samtlige seg for å tusle litt videre uten sekkene tyngende over oss. Noen tok en lengre tur en andre, men vi kom tilbake til leiren igjen ca samtidig. Da var det duket for dagens høydepunkt; varme snø til vann! Det er kjempegøy + at det går kjempefort og det er helt supert å vente litt på dette når man ikke er sulten (les: det er sempekjedelig og sempetregt + var dritsulten). Helt ærlig, så gjorde det meg ikke så mye å pumpe litt gass og forvarme litt og fyre opp kalaset for å sette meg på rumpa og dytte litt snø oppi en kasserolle nå og da over en lengre periode. Det var derimot andre som synes dette var mer gruelig å vente på, men vi holdt humøret oppe. Middagen var et gourmetmåltid uten sidestykke, bestående av ostepotetmos med ost og pølse i en zip-it-bag, tilsatt vårt velfortjente snø-vann. NAMNAM sier jeg bare (dette er faktisk ikke ironisk fordi det var kjempegodt, beste turmiddagen hittil. Hadde kanskje litt med at jeg var sulten som en gris). Etter middagen var konsumert og vannflaskene fylt opp med kokende vann var det soveposen neste. (klokka var da faktisk blitt sju lørdagskvelden, tross alt!) Jeg og min teltkamerat plasserte snackbagene våre strategisk nærme soveposene, særdeles fornøyd over at bamse brakar har gått i hi og vi slipper å gjemme maten vår på milevis unna der vi skal sove. Å ha to 1-liters kokende varme vannflasker i posen var som julaften! Snakk om deilig og effektiv måte å varme ei frossen skinke og kalde tottelotter på. Luksus på tur – dette blir ikke siste gang! (tips: bruk nalgene eller andre flasker som faktisk tåler varmen, med mindre du vil ha en bløt sovepose, eller ei gelevannflaske). Siden det morsomste jeg vet er å måtte vrenge meg ut av soveposen for å tisse, måtte jeg selvfølgelig gjøre det X antall ganger i løpet av natten. Det er et dilemma det der; der er übermegaviktig å drikke nok på tur, spesielt når det er kaldt, for å unnga frostskader og å fryse generelt. samtidig er det dritkjedelig å måtte pisse annethvert minutt fordi man har tylla nedpå en liter før man legger seg. Personlig tisser jeg heller enn å fryse – anbefaler alle om å gå for samme teknikk. Langt utpå natta (klokka 12) ble vi vekt av en tysker som hadde måtte nettopp det jeg er å glad i å snakke om; tisse. Han hadde også vært så lur å kikke opp mens han tissa, og der va jaggu a’ Aurora ute og dansa vettu. Meg og min teltkamerat kiket på hverandre, begge lite villige til å gå ut av posen. Men siden jeg faktisk, utrolig nok måtte tisse igjen, benyttet jeg muligheten til å kunne gjøre dette med en flott utsikt. Vi er alle blitt så gode venner disse månedene at jeg ikke engang gidder å gå vekk fra teltet for å lette på trykket lengre, jeg sier heller bare “aim gånna pii naow, så if evrybåddy kæn lokk avay i be hæppi” også tenker jeg at jeg har fått privatliv nok. Det var derimot skikkelig kaldt ute nå midt i natten (ja, klokka 12 altså) og siden nesnalobbene mine var dypfrosne etter å ha blitt våte i snøen, fikk jeg ikke trøkt pailabbene mine ned i de. Så jeg tok jaggu og la meg i posen igjen, før jeg åpnet døra til våre ringe bolig og stakk hodet halvveis ut for å nyte skuet fra en varm pose. Nok en fordel med å sove i telt dere; nordlysutsikt rett fra senga! Nøt også en liten late-night-snack under det grønne lyset (nekter å fryse, så stapper trynet hele døgnet når jeg er på tur om vinteren).

2014-10-19 10.12.26

2014-10-19 10.11.50 2014-10-19 10.12.08

Etter en stund (hva er vel tid under dette fascinerende fenomenet) begynte a’ Aurora å bli lei av at vi glodde på a’, så hun dansa videre. Da var det bare å glide igjen låsen til teltet og å stappe huet tilbake i dunormen (og ja, vannflaskene er fremdeles varme). Etter å ha sovet et halvt døgn våkna vi sånn i 8-tida. Da kunne jeg konstatere at lobbene mine fremdeles var dypfrosne (det er jaggu rart det der at ting ikke tiner iløpet av ei natt i kuldegrader) stappa jeg ei vannflaske i hver lobb (ja, det var jaggu en smålunk på vannet etter 13 timer, imponerende greier) og venta noen minutter. Denne gangen ble det suksess og jeg fikk pressa skandinavertrugene mine oppi lobbene. Det var litt kaldt i ca to sekunder siden lobben var gjennmfrossen, men hadde egentlig ingen problemer med å bruke de, både rolig i leiren og ved forflytning senere. Håndlaget i Norge vettu. Vi startet dagen med vår favorittaktivitet ved telting om vinteren, nemlig snøsmelting, og satte i gangen maskineriet i frosne kropper ved å sparke litt meningsløst i luften,(akkurat som Aksel Lund Svindal gjør før et renn, som professoren sa til meg, til en nordmanns glede over å høre at nordmenn er kjent over landegrensene) og å gjøre litt pingvindans.

2014-10-19 19.58.13

Frokosten bestod av ferdigtygd havregrøt (creamy oatmeal tror jeg det var rælet het, tull og ball sier jeg, takke meg til vanlig), men det sklidde da ned (siden jeg fremdeles ikke gidder å fryse). Å pakke ned leiren gikk relativt kjapt og må si jeg var ganske imponert over hvor godt snøankeret satt nede i snøen og holdt teltet fast. Før forfltyning er det alltid VM i å være sist på å puff’it&stuff’it. Greia er å følge med på når alle andre har gjort seg klar, spent på truger osv, for å kunna ha på seg dunjakka lenge nok og slippe å bli kald. Når alle ser ut til å være klare er det bare å vrenge den av seg, stappe den i sekken og få slengt hele kalaset på ryggen igjen så man kan starte å gå fortest mulig uten å måtte stå å hutre alt for lenge for å vente på folk. Jeg har blitt skikkelig god på det her, og timer stuffinga perfekt skal jeg si dere! Som sagt, nekter å fryse. Vi tusla ivei og hadde heldigvis ei motbakke aller først, så vi fikk varmen i kroppen igjen. En av deltakerne hadde store problemer med knærne denne dagen, og klarte etterhvert ikke bære sin egen sekk. (som forøvrig også var fullstappa av fotoutstyr, som antagelig ikke er det største sjakktrekket om man aldri har vært på tur før) Det e itj så lætt neii. Så Frank, lederen vår, måtte ta to sekker den dagen. Vi hadde litt kommunkasjonssvikt inad i gruppa denne dagen, med et klassisk eksempel på en fuck-you-break (når gruppa som går først bare tar pause lenge nok slik at bakre gruppe kan nå de igjen. Når bakre gruppe når fremre begynner fremre gruppe og gå igjen – ergo – ingen pause på de som allerede går saktest, kanskje fordi de er slitne, har vondt, er tregere generelt. Så det er en kjempemåte å holde moralen oppe hos de som allerede sliter. jåå). Men heldigvis kom vi oss hjem, selv om det gikk yderst smått, og han med vondt i knæra sa i ettertid at han var helt sikker på han skulle dø (og dette er en voksen mann). Det ga meg veldig perspektiv på ting, da jeg er heller vant med å være hu treige bakerst, som glor på stein og blomster. Dette synes jeg var en kjempekort kjempeenkel tur med fjærlett sekk, mens andre trodde de skulle dø. Konklusjonen er iallfall at når man er på tur er det viktigere å holde sammen som gruppe, enn å dure ivei i eget tempo bare for å vise at man er i god form, eller hva man nå enn vil oppnå med det.

2014-10-19 22.00.42

Nydelige Alaska!

Over&ut for denne gang!

Dalton Highway – one weekend as ice road truckers

For å sette steminga har jeg også stjelt noen bilder fra Flo, som er så innmari mye bedre enn meg på å ta bilder. Flo har også en blogg, med mye bra bilder og en del mer inspirerende tekst enn meg, så sjekk den ut!;

http://sturmpuls.jux.com/

Gjengen poserer. Selvutløseren og stativ på panseret på bilen ble en kjærkommen venn og tidsfordrivelse denne helga. Foto: Flo

Gjengen poserer. Selvutløseren og stativ på panseret på bilen ble en kjærkommen venn og tidsfordriv denne helga. Foto: Flo

For et par helger siden gikk turen nordover i Alaska, på den ene veien som faktisk går nordover, nemlig Dalton Highway. Noen av dere har kanskje hørt om denne fra før, feks gjennom Discovery-serien Ice Road Truckers. Denne 666(!) km lange veien ble bygd på 70-tallet, da oljen ble oppdaget i nord, og The Trans-Alaskan Pipeline, oljelinja som strekker seg fra nord til sør, gjennom hele Alaska ble anlagt. Formålet med veien var som et supplement til oljeledninga, og er hovedsaklig til for at svære lastebiler skal kunne kjøre opp til Prudhoe Bay, og the Arctic Ocean helt nord i Alaska. Dette er, mildt sagt, en øde vei med lite bebyggelse, og den er hovedsaklig av grus. De eneste tettstedene langs veien er henholdsvis Coldfoot (10 fastboende), Wiseman (25) og Deadhorse (25). Vi rakk av særdeles naturlige årsaker, ikke å kjøre hele veien opp til Prudhoe Bay og Deadhorse, som er i enden av veien, men vendte snuta sørover da vi kom til Atigun Pass, som er det høyste punktet veien har, i sin ferd gjennom fjellkjeden Brooks Range. Brooks Range er en vill og ugjestmild fjellkjede, yndet av de mest hardcore villmarkingene. Atigun Pass og Dalton Highway er generelt kjent for å være en farlig vei, både på grunn av været, det er ofte snøskred i Atigun Pass, noe vi fikk erfare, og at veien i hovedsak benyttes av lastebilsjåfører. “Truckers” oppi her er nok en egen rase å regne og de gir mildt sagt blanke f i om 5 utvekslingsstudenter fra henholdsvis Canada, Tyskland, Danmark og Norge skulle finne det for godt å kjøre her for gøy. De er på jobb og de skal frem, koste hva det vil. Guideboka anbefalte ingen å dra opp hit etter slutten av september, men vi sa pyttsann og la ivei med haugevis av mat og utstyr i GMC-trucken til Tom.

Du veit det er en lang ensformig vei når man kan ha en fartssone varende så lenge! Foto: Flo http://sturmpuls.jux.com/

Du veit det er en lang ensformig vei når man kan ha en fartssone varende så lenge! Foto: Flo http://sturmpuls.jux.com/

The road goes on and on

The road goes on and on

and on

and on

Gira gjeng, klare for 1000 km i bil!

Gira gjeng, klare for 1000 km i bil!

Disse tullingene hadde jo ikke vært nord for polarsirkelen før, og måtte selvfølgelig rive av seg klærne for å vise hvor barske de var. En heller noncholant nordmann som er vant med å bo nord for polarsirkelen sa "OK".

Disse tullingene hadde jo ikke vært nord for polarsirkelen før, og måtte selvfølgelig rive av seg klærne for å vise hvor barske de var. En heller noncholant nordmann som er vant med å bo nord for polarsirkelen sa “OK”.

innpåslitne fugler

innpåslitne fugler

digg frokost

digg frokost

møkkete bil

møkkete bil

2014-10-04 21.03.35

Camp første dagen

Camp første dagen. Foto: Flo http://sturmpuls.jux.com/

Vi er så morsomme atte hjælp. Foto:selvutløsern http://sturmpuls.jux.com/

Vi er så morsomme atte hjælp. Foto:selvutløsern http://sturmpuls.jux.com/

1890361_545634368902750_4721716118527158691_o

Foto:selvutløsern http://sturmpuls.jux.com/

Icelandic Rock Band ala the internationals Foto:selvutløsern http://sturmpuls.jux.com/

Icelandic Rock Band ala the internationals Foto:selvutløsern http://sturmpuls.jux.com/

Atigun Pass.

Atigun Pass.

Atigun Pass

Atigun Pass

Atigun Pass

Atigun Pass

Atigun Pass

Atigun Pass

Atigun Pass. her driver de og rydder vekk et snøskred, så vi fant det like greit å snu her istedet for å kjøre nordover og risikere og ikke komme oss sørover igjen i tide pga av nye skred

Atigun Pass. her driver de og rydder vekk et snøskred, så vi fant det like greit å snu her istedet for å kjøre nordover og risikere og ikke komme oss sørover igjen i tide pga av nye skred

Atigun Pass

Atigun Pass

The Trans-Alaskan Pipeline, vår nye bestevenn, som fulgte oss hele veien

The Trans-Alaskan Pipeline, vår nye bestevenn, som fulgte oss hele veien

For dere ice road trucker-fans der ute; her kommer et  bittelite utvalg av alle vi møtte;

2014-10-05 01.51.30 2014-10-06 01.28.07 2014-10-06 01.28.35

Leir dag 2. foto:Flo http://sturmpuls.jux.com/

Leir dag 2. foto:Flo http://sturmpuls.jux.com/

Tining av stenger for å få de fra hverandre. De blei kaldt om natta serru. Lurer på om det var nede i 20 kalde. Iallefall 15.

Tining av stenger for å få de fra hverandre. De blei kaldt om natta serru. Lurer på om det var nede i 20 kalde. Iallefall 15.

2014-10-05 21.19.55

nydelig å våkne til denne utsikta fra teltet

nydelig å våkne til denne utsikta fra teltet

barna sover!

barna sover!

Finger Mountain

Finger Mountain

2014-10-06 00.47.16 2014-10-05 22.02.41

en fornøyd sjåfør med sin møkkete bil

en fornøyd sjåfør med sin møkkete bil

iselva som Flo og Tom bada i. Det morsomste var at ingen hadde med håndduk, kun den bittelitte rosa "vaskarkluten" min, som de begge tørka seg med, haha

iselva som Flo og Tom bada i. Det morsomste var at ingen hadde med håndduk, kun den bittelitte rosa “vaskarkluten” min, som de begge tørka seg med, haha

Det ble nok ei flott og minnerik helg her i Alaska. Steminga og naturen langs Dalton Highway lar seg egentlig vanskelig beskrive og bør, om muligheten noen gang byr seg, absolutt oppleves! Har jeg muligheten tar jeg gjerne turen helt nord opp til Deadhorse og Prudhoe Bay en gang. Utrolig fascinerende å kjøre langs denne lange veien og tenke at her bor folk, milevis unna nærmeste butikk, skole og det som er, mens svære lastebiler fyker forbi for å supplere USA med olje. Ville greier i ville Alaska.

Og bare sånn til informasjon, jeg elsker Alaska.

Fantastisk helg i Denali

dette er jo blitt en tradisjon;

2014-09-022 2014-09-035 2014-09-034

så om alle mine flotte følgere vil legge til litt godvilje (gange fantasi og tidligere bilder av bjørn) kan dere se det er en mammabjørn med to babiser!! Ikke sant? (tre mørkere klumper i forhold til bakgrunn).

Min store drøm er kommet i oppfyllelse – vill grizzlybjørn i USA. Og i tillegg var jeg så heldig å få se to små teddybjørner, nydelig var de der de leika rundt mens Mama Bear kika nervøst på oss!

Uansett; i helga har jeg vært i Denali National Park igjen – denne gangen sammen med klassen min, Ecology and management of large mammals og en annen klasse som tar faget Mammalogy. Hensikten med turen var å se elg sin paringsatferd, og  jaggu om vi fikk se! 9 elg ble det tilsammen i løpet av de to dagene!

2014-09-023 2014-09-024 2014-09-021

Obligatorisk ælj-selfie. 10 poeng til de som ser elgen

Obligatorisk ælj-selfie. 10 poeng til de som ser elgen

Etter å bare ha kjørt et par km inn i nasjonalparken dukket de første elgene opp. Dette var to okser og ei ku. Den største oksen jagde bort den minste (HAHAA, som ikke er liten i det hele tatt) og begge gikk over veien, så vi kunne se hvor svære de faktisk var. De gevirerne, OMG. Kua fulgte også etter. Ett par km videre ble det tre nye elger, denne gang en okse, med sitt harem bestående av to kyr.

2014-09-028

Her er det 3 elg

Her er det 3 elg

2014-09-026 2014-09-025

Vi var også så heldige å få se Dall sheep, som jeg har hatt ufattelig lyst til å se. De lever i bratte fjellsider året rundt og er superkule hardcore sauer

Dall-Sheep%3B662%3B445

Igjen kjære lesere, jeg ber om litt velvilje;

50 poeng til obersvatører av hvite prikker i fjellsida

50 poeng til obersvatører av hvite prikker i fjellsida

Dall sheep! (hvite prikker)

Dall sheep! (hvite prikker)

2014-09-033

Vi så også spor av dyr, deriblant dette superkule ulvesporet i et bjørnespor. Igjen; litt velvilje under bildetittinga er ikke å forakte.

gaupebæsjen inneholdt ulike rester fra andre dyr; her representert ved et flott skarpt bilde av en tann

gaupebæsjen inneholdt ulike rester fra andre dyr; her representert ved et flott skarpt bilde av en tann

gaupebæsj

gaupebæsj

Vi bevegde oss et par km inn i bushen opp langs en rygg for å se om vi fikk sett noe mere elg. Det gjorde vi, nok en okse. Og ellers fantastisk utsikt. VI måtte krysse et par elver, og vi var riktig så hardbarska villmarkinger der vi kryssa de omgitt av bjørnespor og ulvespor.

2014-09-032 2014-09-21 00.00.58

soool - deilig

soool – deilig

Vi overnattet på en campground lengre ned i dalen, like ved inngangen til nasjonalparken. Hadde forøvrig leid et tunneltelt fra Hilleberg for anledningen. UTEN PLUGGER! Hatet livet da gitt. Dagen etter møtte et snøkledd skue oss da vi kjørte opp i dalen igjen – fantastisk!

2014-09-21 20.04.41 2014-09-21 20.22.53 2014-09-21 22.12.28 2014-09-21 22.13.45 2014-09-21 22.16.15

Og dette var altså dagen vi fikk se bjørn! Og et par elger til som faktisk paret. Konklusjonen for turen er dette gliset;

2014-09-21 01.04.30

Hverdagen i Alaska – jeg er ikke bare på tur serruu

Det er rart å tenke på at jeg kom hit for bare en liten måned siden. Intrykkene har vært mange, og hittil må jeg bare si at jeg trives fantastisk godt. Jeg savner selvfølgelig kjærsten, familie og venner, og det er vanskelig å få prata med folk pga tidsforskjellen. Og når widerøe poster filmer som dette;

og Ås-folka lader opp til UKA er det klart man savner deilige Norge.

Ang Norge så finnes det to typer amerikanere;

1.) de som elsker Norge og har lyst til å reise dit fordi de har slekt  der eller bare har sett bilder

2.) de som spør: “Norway? Is that like the capitol of Sweden? Or is that Finland? Europe?”

jeg har dog møtt helt klart flest av type 1-amerikanerne og i flere av fagene jeg har blir Norge titt og ofte nevnt, være seg biogeografisk forskning på Svalbard, atferden til elg i Norge vs Alaska eller senest i dag da professoren nevnte to pionerer inne oseanografisk forskning. Det var selvfølgelig nordmenn det! Sverdrup og Amundsen. ELSKET det lille stikkordssammendraget foreleseren hadde laget om Amundsen sitt liv;

  1. han var først på sørpolen
  2. spiste hundene sine
  3. gikk konkurs
  4. døde i flystyrt

Amundsen i et nøtteskall mersom.

Fagene jeg har er veldig interessante, og vi har masse lekser hver uke! Det er back to barneskolen, dere! “for å sjekke at dere faktisk leser leksene deres skal dere han en quiz hver uke som teller 10 % av karakteren deres”. I shit you not, students of Norway – sånn fungerer det på amerikanske universitet.

Det som er mer kult da, er at i 3 av mine 4 “seriøse” fag har vi ikke pensumbøker (yolo) så ingen leselekser der. Jeg har altså 6 fag her, som tilsammen er 17 credits (17*2= 34 norske studiepoeng). To av disse fagene er Outdoor Leadership og Winter Camping – igjen – I shit you not students of Norway – dette gir meg 4 credits! Og det vi gjør er å: fyre primus, gå tur, sove i telt, snakke om ledertyper, ha sette-opp-camp-fortest-mulig-konkurranse og å generelt nyte livet! Det er helt toppers. De har masse fag ala dette her, jeg nevner i fleng; Rock Climbing, intro to mountaineering, yoga, sportsyoga, all slags kampsport, pistolskyting (!) osv osv. IT’S AWESOME(pawesome).

20140916_170049

Konkurranse i teltoppsettning og vannkoking - en helt vanlig time i faget Outdoor Leadership.

Konkurranse i teltoppsettning og vannkoking – en helt vanlig time i faget Outdoor Leadership.

Mine “seriøse” er;

  • Earthquakes, glaciers and volcanoes – past, present and future: Dette var ett av faga jeg gleda meg mest til. Litt skuffa, da det er på et veldig lavt nivå, og de fleste jeg har faget med er freshmen (førsteårs) og ikke vet hvor mange cm det er i en meter. (ja, jeg vet de ikke bruker samme system som oss her, men kjære vene skal man studere realfag må man da vite det, siden det internasjonale systemet bryr seg katten i de grusomme feet’ene og miles’ene og pounds’ene og … ja, dette er egentlig et kapittel for seg selv for jeg blir GAL. Og temperaturskalaen deres (fahrenheit) er jo bare heeelt ut å kjøre!) MEN bortsett fra det spennende. Og første helga her var det faktisk to jordskjelv, på magnitude over 5(!!!) TO! men jeg fikk det UTROLIG nok ikke med meg! sykt skuffa. Skjønner ikke hvordan jeg ikke merka det, da folk sa hus rista og ting falt i gulvet. Erre mulig
  • Ecology and management of large mammals: Spennende, men professoren er litt tørr, men det går seg til. Til helga skal vi på tur til Denali i dette faget, for å observere paringsatferd til elg, noe som blir sjukt bra!
  • Biological Oceanography: Til å begynne med var jeg sykt nervøs for dette faget, fordi da vi hadde en presentasjonsrunde i første time viste det seg at SAMTLIGE av de andre studentene var enten masterstudenter med superrelevante forskningsoppgaver for faget eller Phd-studenter! Hallo i luken liksom; “hehe-hellå mai neim is Karrina ænd ai amm fråmm Norrway…… ænd… hehe ai støddy geållågi and biållågi in general (ikke snusen)” MEN det som viste seg er at jeg synes faget til tider er så spennende at jeg nesten tipper av stolen, så det går helt fint å følge med (faktisk litt stolt over det) (at jeg klarer å følge med altså, ikke at jeg tipper av stolen)
  • Biogeography: kjempekult fag som handler om hvor arter lever og hvorfor ut ifra geologiske aspekter. I like! Det eneste som ikke er like kult med dette faget er at halve klassen er frekkinger som aldri retter opp hånda og avbryter læreren! HVA? Det er uhørt sier jeg, og her om dagen spurt jeg faktisk professoren om det var meninga at vi skulle avbryte han. Ja, sa han og flira til en stakkars nordmanns ansikstuttrykk.

Så sånn er det.

Ellers går dagene med til å si “yeah, we dont do that in Norway” og “that’s so cheap!! In Norway it would be like *sett inn amerikansk pris og gang med minst to*”, spise masse sushi fordi “that’s so cheap!! In Norway it would be like *sett inn amerikansk pris og gang med minst to*, drikke øl på puben fordi “that’s so cheap!! In Norway it would be like *sett inn amerikansk pris og gang med minst to*. (faktisk: for prisen av en 0,4 i Norge får man ei svær mugge her. haha), trene, gå turer på campus (som er så vanvittig latterlig fint at jeg skal skrive et avsnitt om det) og å planlegge skypesamtaler med gubben og min mamma :))

Campus ligger oppe på en høyde nordvest for selve Fairbanks by. når det er klart vær kan man se Alaska Range med Denali, altså Mt.McKinley FRA CAMPUS! Det er så fint at jeg dævver. Campus består også av større skogsområder med innsjøer, turløyper, all slags spennende forskning, og flere inngjerda områder med, caribou, rein og moskus! Det som også er topp steming er at jeg bor midt i smørøyet, det tar meg aldri lengre enn 10 min å gå til forelesning.

Bilde tatt idag, posta på UAF sine facebooksider. Jeg har sirkla rundt noen relevante greier; rød: hvor jeg bor gul: hvor jeg har de fleste forelesninger, altså realfagsdelen av campus grønn strek: begynnelsen på turområdene grønn runding: hvor moskusene er, haha blå: treningssenteret; med svømmehall, ishall, klatrevegg og -tårn, ja, you name it rosa: "sentrum" av campus, med cafeer, kantina, postkontor, puben osv

Bilde tatt idag, posta på UAF sine facebooksider. Jeg har sirkla rundt noen relevante greier;
rød: hvor jeg bor
gul: hvor jeg har de fleste forelesninger, altså realfagsdelen av campus
grønn strek: begynnelsen på turområdene
grønn runding: hvor moskusene er, haha
blå: treningssenteret; med svømmehall, ishall, klatrevegg og -tårn, ja, you name it
rosa: “sentrum” av campus, med cafeer, kantina, postkontor, puben osv

Dette er altså tatt med mitt rompedårlige mobilkamera men LIKEVEL er altså fjellene, som er 4 timer unna, så tydelige og vakre.  Tatt fra en joggetur rundt campus i nydelig morgenlys

Dette er altså tatt med mitt rompedårlige mobilkamera men LIKEVEL er altså fjellene, som er 4 timer unna, så tydelige og vakre. Tatt fra en joggetur rundt campus i nydelig morgenlys. ÅÅh ❤

20140907_155709 20140907_155625

Lake Smith (?) som er en km fra der jeg bor ca

Lake Smith (?) som er en km fra der jeg bor ca

Ett av de 19051232308484653 ekornene som bor her på campus. Denne observerte meg lenge før jeg bestemte meg for å løpe videre. Da begynte han å skrike og kjefte som bare fy. De er så snåle, ser de overalt, bærende på alt mulig rart, mens de skvaldrer og styrer

Ett av de 19051232308484653 ekornene som bor her på campus. Denne observerte meg lenge før jeg bestemte meg for å løpe videre. Da begynte han å skrike og kjefte som bare fy. De er så snåle, ser de overalt, bærende på alt mulig rart, mens de skvaldrer og styrer

søøte baby-caribous som var veldig nysjerrige

søøte baby-caribous som var veldig nysjerrige

Fint, ikke sant? Alle må komme på besøk.

Hei hå!